Det kommer til å gå bra, sier du. Du gjentar deg selv. “Det kommer til å gå bra.” Særlig, er mitt evige svar. Det går alltid bra med deg, det kommer aldri til å gå bra med meg.
Jeg oppsøker situasjoner som ødelegger meg. Igjen, og igjen. Jeg er en parodi på meg selv. Evig.
Alt kommer til å bli annerledes. Ingen ting blir som planlagt. Allikevel kan man si at det var forventet. Så rart. Så innmari rart.
Tårene strømmer på. Ansiktet føles stivt og vått. Jeg gråter, igjen. Jeg vet, denne gangen med sikkerhet, at det hvert øyeblikk er en begravelse som må planlegges. En begravelse der min naturlige plassering blir på første rad. Det gjør så vondt i hele kroppen. All ventingen. All uvissheten. Alle vi som blir igjen, sammen, men likevel alene.
Guttegæren. Ja, jeg vet det. Jeg kommer alltid til å være det. Uansett hva. Alltid. Alltid. Alltid.
Jeg gikk et par runder med meg selv her om dagen, og etter mye hodebry kom jeg fram til at jeg kommer til å forbli singel. Fordi: Jeg begynner å bli så voksen at alle de guttene det er verdt å ta vare, ja – de er selvfølgelig opptatt. Til og med superopptatt. Eventuelt er gift og har unger på gang. Krise. Krise. Krise. Men (det er alltid et men), så snakket jeg med en venninne/bekjent…kall det hva du vil.. Jeg presenterte min teori for henne, og fikk en god latter til svar. “Det er jo nå du må slå til, det er jo nå alle forhold ryker… det er jo NÅ de bra gutta er single!” Og… hun har faktisk et poeng. For stadig møter jeg gutter som har prøvd seg på lengre forhold, som gikk føyken.
Lykkelig, jeg? Litt i hvert fall.
Det har vært måneder, uker og dager som har vært tunge som fy. Har kjempet meg gjennom med storsett svært dårlig og sutrete humør. Alt har føltes ubetydelig, lite og uverdig. Har ikke klart å finne gleder. Ikke en eneste en.
Så kom det en søndag. Forrige søndag. Fra nå av kommer denne søndagen bare til å bli omtalt som SØNDAGEN, med store bokstaver. Min SØNDAG. Dagen da alt ble snudd på hodet. Innimellom dårlig humør, kjærlighetssorg, konsentrasjonsvansker og en selvskrevet diagnose som bipolar kom SØNDAGEN. Dagen startet som en hvilken som helst annen dag. Jeg lå i sengen og forsøkte å finne en grunn til å stå opp. En grunn til å gå livet i møte nok en dag. Etter styr, mas og mer styr kom jeg meg like vel opp av sengen og ut. Resten av dagen ble en tilfeldighet: tilfeldig moro med tilfeldige, og etter min mening, fantastiske mennesker. Jeg lo i 6 timer i strekk. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så glad. Det jeg ikke visste den dagen var at SØNDAGEN kom til å bli “a life saver”. I disse dager kan jeg sitte for meg selv og tenke på SØNDAGEN. Da smiler jeg, ler høyt og elsker livet. Periodisk. Såklart. Men, jeg øyner håp. Jeg skulle ønske det var søndag 7 dager i uken.
akutt ensomhet.
alene.
jeg.
jeg savner vennene mine.
de ordentlige vennene mine.
de som befinner seg i melbourne, på sardinia og i edmonton.
jeg trenger dere.
redd meg.
før mørket tar meg.
jeg er redd.
redd for å sove.
jeg er redd.
redd for å være alene.
Har jeg gått rakrygget gjennom 2011? Nei. 2011 har vært det vanskeligste året i mitt liv. Jeg har møtt utfordringer jeg var helt uforberedt på, og blitt nødt til å ta stilling til ting jeg ikke så for meg at en gang eksisterte. Jeg er ikke ærlig hvis jeg sier at det har vært noe annet enn jævlig. Det er mange ute i verden som har det vanskelig, hver på sin måte. For meg, som er så heldig at jeg er født i Norge, som har god råd, maten jeg trenger og massevis av gode venner har allikvel 2011 vært et hardt år. Jeg vil anslå at jeg grått mer enn jeg har ledd.
All gråtingen og den etterfølgende trøstespisingen, ja jeg er av typen som trøstespiser, har ført til at jeg har lagt på meg. Ikke mange kiloene, men nok til at jeg irriterer meg grønn. Og orginal som jeg er – dere kan jo gjette nyttårsforsettet mitt. Skal prøve å holde der oppdatert på hvordan det går.
Jeg tror og håper at 2012 vil bli et bra år, både for meg og dere. Foruten målet om et par små kilo ned har jeg inngått et veddemål med en venninne. Vi starta i dag med makstest på push ups og fra og med i morgen skal vi øke med en per dag – målet er 50 strake.
Jeg skal rette opp ryggen og presse tårene tilbake. Jeg lest en gang at hvis man lar seg selv bryte sammen, så blir det fort en vane. Den uvanen skal jeg skyve under senga.
Godt nyttår, folks!
Jeg føler meg så uendelig tom når jeg vandrer gjennom gangene på sykehuset. Jeg vet at jeg har vært der før, men likevel føles det så fjernt. Alt er hvitt, grått, gult og ugjenkjennelig. Så tomt, men likevel så fullt. Fylt med sykdom, smerte, angst og depresjoner, men også godhet, håp og tro. Masse håp og tro. Jeg prøver alt jeg makter å fylle gangene med håp og tro, selv om jeg føler meg ufattelig liten der jeg subber gjennom den evige gangen, på jakt etter deg.
Jeg fant deg i dag og, men nå en etasje ned. En etasje nærmere friheten, livet.
Det livet jeg vurderer om jeg vil leve med deg. Du holder meg våken om natta. Du holder hjernen min gående om dagen. Jeg hadde så lyst til å kysse deg i dag, men jeg kunne ikke. Bare ett lite kyss ville utgjøre så mye, så mye glede, så mye skade og så alt for mange forvirringer og forhåpninger. For oss begge.
